Ingen subsidiering av petroleum i Norge

I klimadebatten fremmes det jevnlig påstander om subsidiering av petroleum i Norge. Subsidiering kunne vært gitt til bruk av petroleumsprodukter eller gjennom for gunstige skatteregler for investeringer i petroleumsproduksjon. Her følger noen fakta.
Image
Image

LETER: «Polar Pioneer» i Barentshavet. Foto: Harald Pettersen, Statoil

Subsidierer vi petroleumsbruk i Norge?
Mange land subsidierer petroleumsprodukter som for eksempel bensin, til forbrukerne. Ifølge det internasjonale energibyrået IEA dreier det seg om 40 land og en årlig verdi på om lag 550 milliarder dollar. Mange ser på fjerning av petroleumssubsidier som den lavest hengende frukten (tiltakskostnaden er negativ) for å redusere utslippene av klimagasser. Ifølge IEA kan fjerning av subsidier føre til en global utslippsreduksjon på om lag 12 prosent. Norge er imidlertid ikke blant de 40 landene i verden som subsidierer innbyggernes petroleumsbruk. Tvert imot, i Norge er det innført høye drivstoffavgifter som gjør at det er mer riktig å si at brukere av petroleum (bilister og andre) gjennom de avgiftene de betaler til statskassen bidrar til («subsidierer») andre samfunnsområder.

Med andre ord: I Norge subsidierer vi ikke BRUK av petroleum.

Subsidierer vi petroleumsproduksjon i Norge?
Inntektene fra skattlegging av petroleumsvirksomheten i Norge antas å bli på om lag 233 milliarder kroner i 2016 (ref. St.meld. 1, 2015-2016, Nasjonalbudsjettet). Det gjør at produksjon av olje og gass fra norsk kontinentalsokkel er den mest innbringende industrien for det norske samfunnet.

Den norske petroleumsnæringen må fortsatt betale hele 78% skatt, mens resten av næringslivet nå skal betale 25% skatt. Bedriftsbeskatning i Norge er basert på nettoskattlegging.  Den norske skattesatsen som gjelder for utvinning av olje og gass er på 78%, som innebærer at kostnadene også har en «fradragsverdi» på 78% tilsvarende skattesatsen på inntekt. I petroleumsvirksomheten gjelder samme skattesats både for inntekter og utgifter – ingen forskjell – ingen subsidiering.

Petroleumsskattesystemet i Norge er underlagt Petroleumsskatteloven som har en bestemmelse om at avskrivningstiden for investeringer er kortere enn for landbasert beskatning. Dette er en bevisst villet bestemmelse som det er liten faglig uenighet om, og er en viktig forutsetning for den høye skattesatsen på 78% for petroleumsvirksomheten. I tillegg har investeringer på sokkelen en friinntekt som blant annet har som hensikt å skjerme den første del av inntekten fra særbeskatningen på sokkelen. Denne delen av inntektsstrømmen anses å utgjøre en normalavkastning som ikke skal beskattes med den ekstraordinære høye særskatten. I tillegg har friinntekten som hensikt, sammen med den korte avskrivingstiden, å medvirke til at petroleumsskattesystemet kan anses som nøytralt med hensyn til lønnsomhet før og etter skatt. Det faktum at de kommersielle aktørene opererer med en annen og høyere diskonteringssats enn myndighetene har medført at det på dette området foreligger faglig uenighet. Det er likevel de kommersielle aktørene som foretar investeringsbeslutninger og rangerer prosjektenes lønnsomhet på global basis. Det er ingen selskaper som har foretatt investeringsbeslutninger som ikke er lønnsomme før skatt på investeringstidspunktet.

Finansdepartementet har beregnet at dette avskrivings- og fradragssystemet har en «utgift» for statskassen på omlag 17 milliarder kroner for 2015, mens inntektene samme år beløper seg til hele 218 milliarder kroner. Den beregnede «utgiften» skyldes hovedsakelig friinntekt og kortere avskrivingstid enn på land. Dette er enkeltelementer i et helhetlig skattesystem med svært høy beskatning. Å plukke ut enkeltelementer som skal unngå uheldig utslag av den høye beskatningen og kalle dette for «subsidier» eller «skatteutgifter» er urimelig og ikke i tråd med realitetene for næringen.

I tillegg har Norge bygget opp et oljefond, Statens pensjonsfond utland, på inntekter fra petroleumsproduksjon.  Fondet utgjør pr i dag er mer enn 7 000 milliarder kroner. Hvert år kanaliseres store summer fra oljefondet inn på statsbudsjettet. Politikerne kan bruke dette til å prioritere gode samfunnsnyttige formål som skole, helse, barnehager og eldreomsorg. Dessuten gir det politikerne økonomisk frihet til å stimulere nye næringer som enda ikke er lønnsomme og som trenger subsidier fra inntekter som oljenæringen og andre næringer som leverer overskudd har bidratt med.

Med andre ord: I Norge subsidierer vi heller ikke PRODUKSJON av petroleum.

Subsidierer vi petroleumsleting i Norge?

Av og til hevdes det at leterefusjonsordningen utgjør en subsidie. Refusjonsordningen ble innført fra 2004 for å gi nye aktører likeverdige rammebetingelser for letevirksomhet og dermed legge grunnlaget for et større mangfold av leteselskaper på norsk sokkel med forskjellige nisjer og letestrategier.

Både Grønn skattekommisjon og Olje- og energidepartementet slår fast at ordningen ikke er en subsidie i skatteteknisk forstand, jfr. stortingsproposisjonen om utbygging av Johan Sverdrup-feltet:

«Nåverdien av leterefusjon og framtidige skattefradrag er den samme og leterefusjonsordningen innebærer dermed ingen subsidie.»

Prospektene Pil og Bue bores som et resultat av at det er kommet nye aktører til norsk sokkel etter innføringen av leterefusjonsordningen. Borekostnaden for de to brønnene var om lag 1 milliard kroner. For 1 milliard kroner i refunderte letekostnader til selskapene, kan staten få tilbake 30 milliarder kroner fra Pil og Bue når selskapene skal betale skatten på 78 prosent.

Med andre ord: I Norge subsidierer vi ikke LETING etter petroleum.

Image