Karl Eirik Schjøtt-Pedersens tale til årskonferansen

16.03.2017

Her er talen administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen holdt under årskonferansen til Norsk olje og gass torsdag 16. mars.

Karl Eirik Schjøtt-PedersenFoto: Kilian Munch

Sjekkes mot fremføring

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

VEIVALG; HVA SKAL NORGE VÆRE?
Innledning under Norsk olje og gass årskonferanse 16. mars 2017

Kan vi fortsatt være et ressurssterkt land uten å bruke våre viktigste ressurser?
Dere har kanskje sett det spørsmålet i annonser og på plakater den siste uka.  
Det fremstår som et ganske enkelt spørsmål, men dypest sett så er det et spørsmål om veivalg.

Veivalg som vil være bestemmende for hvilket Norge vi vil hai fremtida. Slik våre tidligere veivalg har vært bestemmende for det Norge vi kjenner i dag.

***

Men, hva er det egentlig som gjør Norge, til Norge? Jeg har gjennom mange år reist mye, i alle deler av landet.

Når jeg tenker tilbake på steder jeg har besøkt enten det er Svolvær,
Elverum, Kongsberg, Årdal, eller Stavanger –så er det to ting som slår meg.

Det ene er likheten. Hvor små forskjellene er, fra sted til sted. Hvor små forskjeller det er, i velferd og levekår.

Det andre, er paradoksalt nok mangfoldet. Hvor store forskjellene er, fra sted til sted. Hvor store forskjellene er, i hva som oppleves som det gode liv. Forskjeller i kultur og lynne. Det er dette som er Norge.  

Så kan man saktens spørre hvor kommer velstanden og mangfoldet fra? Det var fisken som skapte livsgrunnlaget i Svolvær. Tømmeret i Elverum. Bergverksdriften i Kongsberg. Kraftproduksjonen i Årdal. Oljevirksomheten i Stavanger.

Naturressursene har gitt livsgrunnlag til det enkelte sted.  Naturressursene har gitt livsgrunnlag for Norge. Naturressursene har gitt grunnlag for et mangfoldig land
og en mangfoldig kultur. For arbeidsplasser. For inntekt. For velstand.

***

La oss bruke noen minutter på å se på hvordan vi er blitt det landet vi er blitt.

For tusen år siden, var vi et land med under 200 000 innbyggere. Vi livnærte oss på fisk; Vi temmet havet ved å bygge skip som kunne seile langt for å skaffe det vi ikke hadde tilgang til, i bytte mot det andre ikke hadde tilgang til.

Helt siden 1300-tallet har vi solgt tørrfisk til Italia. For en kilo tørrfisk fikk vi 6 kilo mel tilbake. Svolvær og hundrevis av andre steder langs kysten er bygd opp rundt fiskerie

***

På 1500-tallet opplevde Europa stor vekst.  Befolkingen skjøt i været. Stormaktene på kontinentet trengte stadig mer tømmer og plank for å bygge flere og større skip for å utforske, handle og krige.  Til slutt hadde de praktisk talt ikke flere trær igjen
som var store nok til å bygge skip.

De rettet blikket mot Norge. Og vi leverte. Vi leverte ganske mye.

Ved begynnelsen av 1600-tallet var vi blitt Europas største trelasteksportør. Ikke bare ga dette inntekter til Elverum og andre skogsbygder –det ga også grunnlag for en skipsfartsnæring som etter hvert skulle bli en av verdens største.

***

Så begynte vi å lete også under bakken – etter ressurser som det var etterspørsel etter
utenfor landets grenser. Man fant bly, kobber og jern. Små samfunn ble bygget opp
rundt gruvene. Over hele landet.

Ved Sandsvær i Buskerud fant man mye sølv. Det ble bygget en hel by rundt den nye gruvevirksomheten: Byen som vi i dag kjenner som Kongsberg.

Røros ble bygget opp rundt landets største kobberverk – og fra Arendal til Eidsvoll
bygde man smelteverk for å videreforedle ressursene til en verdifull eksportvare.

Lokalsamfunn vokste frem –  bygd på naturressursene.

***

Så klarte vi å temme fossefallene. Det moderne Norge ble bygd ved at vi klarte å ta i bruk
elver og fossefall til kraftproduksjon.  Industrisamfunn vokste frem. På Rjukan, i Glomfjord, og i Odda.

De har nok rett, de som sier at det var vannkraften som brakte Norge ut av fattigdom. Vannkraften ga oss mulighet til å foredle ressursene her hjemme i stedet for bare å eksportere råstoffet. Vi fikk aluminiumsverk, jernverk, ferrosilisiumverk. Globale handelsvarer. Industri.

***

Velstanden økte. Men i 1965 hadde svenskene likevel en og en halv gang så stor verdiskapning per innbygger som oss.

Så kom oljen.  50 år med eventyrlig vekst.

Vannkraften brakte Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom.

Ser vi bort fra de enorme verdiene, er ikke historien om oljeeventyret prinsipielt annerledes enn resten av vår økonomiske historie. Det er nok et kapittel i en lang historie om et land rikt på ressurser - som har valgt å ta ressursene i bruk – for å gi arbeidsplasser til mennesker, livskraft til lokalsamfunn, inntekter til fellesskapet.

***

Det er naturressursene som har gjort Norge til det Norge er i dag. Og, naturressursene gir oss mulighet for videre utvikling.

Til nå, har olje- og gassvirksomheten gitt Norge over 13 000 milliarder kroner. Det er dette som har gjort det Norge vi kjenner i dag mulig.

***

Så var det politikere som tok kloke valg om å forvalte oljeressursene på en måte
som sikret at de kom hele landet, og hele folket til gode.

Rolf Hellem – var stortingsrepresentant fra Nordland og satt i industrikomiteen da oljen kom.

Prøv å forestill dere det ansvaret medlemmene i den komiteen må ha følt da de skulle avgi innstilling til den første store oljemeldingen som ble behandlet av Stortinget.  

De stod overfor avgjørende veivalg for Norges fremtid.

Rolf Hellem ble valgt som saksordfører for meldingen. 

Da jeg sist høst besøkte Hellem, som nå er 93 år gammel,
fortalte han at han brukte all sin tid til å lære seg alt som var å lære om oljen. Så førte han i pennen det vi i dag kjenner som "de ti oljebud".

Disse prinsippene, som har vært grunnlaget for all norsk oljepolitikk siden,
ble så vedtatt av et enstemmig Storting. Et samlet Storting så mulighetene for Norge.
De tok et riktig veivalg.  

*** 

Nå står Norge foran nye veivalg. 

De siste årene har debatten dreid seg mye om hva vi skal leve av i fremtiden.

Mange ser mot Silicon Valley. På alle de fantastiske innovasjonene som er kommet derfra.

Og så tenker de: Vi må omstille oss!

Finne på noe nytt, som kan erstatte disse "primitive" ressursnæringene.

 

Vi er nok alle enige om at Norge må få større bredde i økonomien, få flere bein å stå på.

Men, mange snakker om at det er på tide at vi blir en kunnskapsøkonomi.

"I fremtiden skal vi leve av kunnskap!", sier de.

Ja, kunnskap er viktig. Men, det er jo ikke nytt. 

Det er kunnskap som har ført oss dit vi er i dag.

Kunnskapen om hvordan vi finner ressursene.
Kunnskapen om hvordan vi høster ressursene.
Kunnskapen om hvordan vi foredler ressursene.
Kunnskapen om hvordan vi forvalter ressursene. 

For de fleste er det nok ganske ubegripelig hvor avansert kunnskap og teknologi som kreves for å hente ut en naturressurs.  Og jeg tror nok de færreste er klar over hvor mye kunnskap som vil gå tapt dersom vi går vekk fra naturressurser – i den tro at det vil føre oss over i en mer kunnskapsorientert retning.

Arbeidet med naturressurser utvikler ny kunnskap. Nye utfordringer krever nye løsninger.

Så ser vi at denne kunnskapen også kan tas i bruk andre steder for å skape den bredden som vi alle ønsker oss.  I tillegg til, ikke som erstatning for de ressursene som sammen utgjør tyngdepunktet i norsk økonomi.

***

Vi skal hele tiden lete etter nye muligheter. Bruke kunnskapen til å skape noe nytt

Men, naturressursene gir oss fortrinn. Vi har noe som andre ikke har.  Noe verdifullt som andre ikke har.

Og disse ressursene gir oss nye muligheter: med god forvaltning er fisken der for alltid. Vannkraften er der for alltid. Tømmeret er der for alltid. Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute.

Og vi har all grunn til å tro at det finnes nye store mineralressurser i fjellene. Og på havbunnen.

Et skattkammer av naturressurser som gir oss muligheten til å forbli det Norge vi kjenner i dag – hvis vi velger å ta dem i bruk.

***

Gjennom årene har vi sett motstand mot å gjøre nettopp det.  

Motstand mot vannkraft – det vil si oppslutning om vannkraft, men motstand mot å skaffe til veie ny vannkraft.

Motstand mot bergverk – det vil si oppslutning om mineralnæringen, men motstand mot å deponere gruveavfallet.

Motstand mot fiskeoppdrett – det vil si oppslutning om havbruksnæringen, men motstand mot merdene.

Motstand mot olje – det vil si oppslutning om å bruke oljepengene, men motstand mot å skaffe dem til veie.

***

Gitt at ressursene utvinnes på en sikker og bærekraftig måte – i tråd med klimamålene –  så rokker motstanden ved det som grunnleggende sett gjør Norge til Norge. At vi har naturressurser. At vi utnytter naturressurser.

***

Ved alle disse veivalgene kunne samfunnet valgt motstandernes løsninger.
Vi kunne valgt å la være å gripe mulighetene. Det ville gitt et formidabelt tap av arbeidsplasser, inntekter og velferd.

Men, vi har valgt annerledes. Vi grep mulighetene.  Svarte på motstanden med nye løsninger – som gjorde oss bedre.   

***

Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å la dem ligge.  Det er et grunnleggende veivalg om hva Norge skal være.

Skal Norge være et land som utnytter de store ressursene som naturen har gitt oss – slik at vi kan sikre folk i Norge et høyt velferdsnivå – eller skal vi la mye av ressursene ligge, og heller akseptere et velferdsnivå som er lavere enn det vi ellers kan ha?

Et utrolig viktig veivalg. Som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.    

Takk for oppmerksomheten.